Et slag for innsatsen

Johan startet sin brytekarriere for litt over et år siden, og har siden den gang vært en meget aktiv utøver. I dag trener han sammen med mix/Elitepartiet og er stadig å se på både treninger, samlinger, dugnader og stevner, og sier sjelden nei takk til en ekstra treningsøkt. Johan deltok i forrige helg på Finnvedscupen i Sverige, og stakk like så godt av med seieren.


Johan er storfornøyd med seier under helgens stevne!

Seier er godt for selvfølelsen, men tap det bygger karakter...

I sin korte men kanskje allikevel lange brytekarriere har Johan opplevd både hva det vil si å vinne kamper, men kanskje enda viktigere hvordan det er å tape kamper. En seier er alltid godt for selvfølelsen, men et tap bygger karakter. Vi i trenerteamet til Fredriksten Bryteklubb tror faktisk at et tap kanskje er noe av det man kan lære mest av som individ. For hva er det man i meget ung alder kan lære av dette?

Takle det personlige tapet

Bryting er brutalt! Etter en kamp vil det alltid stå igjen en taper og en vinner, og det blir tydeliggjort der en hånd løftes i været, mens en holdes nede.

Vi som har holdt på en stund med denne sporten vet at de absolutt største kampene ikke utøves under kampen, men faktisk før... Vi snakker da om de indre kampene og dialogene vi har med "styggen på ryggen"; Kanskje har man sett motstanderen som både ser sterkere og eldre ut. Man måler, tenker, frykter, føler. Så er øyeblikket der.... da alt skal skje... Motstanderen kommer ut på matten, og ser faktisk enda større og sterkere ut enn vi hadde forestilt oss. Hva om jeg skader meg? Nei, den tanken er det ikke lov til å tenke...


Dommeren blåser i fløyten og kampen er i gang. Nesten en befrielse, for samtidig med at den siste luften har gått ut av dommerfløyten, så forsvinner alle de vanskelige tankene. Nå er det plutselig bare meg og motstanderen som måler krefter. Vi kjemper, "slåss" og gjør vårt ytterste for å vise hva vi har lært på trening. Mor og far sitter på tribunen og heier, mens treneren nærmest skriker ut noen råd fra siden. I et lite øyeblikk av uoppmerksomhet får motstanderen inn et vannvittig kast, og jeg lander på ryggen. Der ligger jeg da, i den posisjonen treneren har sagt at jeg absolutt ikke skal være i. Jeg jobber febrilsk med å komme meg ut av situasjonen, og treneren roper om mulig enda høyere; "Dytt han i ryggen, dytt han i ryggen!!!" Men armen sitter jo fast, og jeg får snart ikke puste. Der og da kjenner jeg litt på panikken... Jeg prøver å puste igjen....og igjen.... Endelig hører jeg fløyten til dommeren. Kampen er over, like fort som den startet.